Måltidene var det jeg gledet meg mest til, når jeg hadde matlysten i orden. Dagene var som regel lange, men også forbausende korte. En uke kunne gå veldig fort. Man kunne sitte å glo på TV hele dagen, eller fylle den med litt annen aktivitet, de gangene det lot seg gjøre.

Jeg var ganske så sjenert av meg, og var den som helst ikke ville bry personalet så mye. De hadde nok å gjøre, enten det var  strikking, hekling, ukebladlesing, rapportskriving eller andre pasienter.

Det var ikke mye å finne på, på Bredebygden. Aktivitetshuset var stort sett ubemannet, og turer, billiard og kortspilling, ble erstatningen. Den kreative utfoldelsen, ble det mer av i en terapigruppe på Otta.

På slutten av oppholdet, nærmere bestemt etter min bursdag den 21. april, ble det mye film. Det var bedre enn dårlige TV-serier, reality og “såpeunderholdning” som TV2 og TVNorge spyr ut time etter time. En real actionfilm, var verdt titten, og ble den foretrukne underholdning på både dag- og kveldstid.

På en annen side

I mine stunder på Bredebygden, hadde jeg mine særegne problemer som har fulgt meg mer eller mindre fra 20-års alderen. Apatien kunne være veldig stor til tider. Av og til gadd jeg ikke å interessere meg for andres plapring om folk og fe, eller mora til…søstra til…broren til…eller mannen til…hun, han, den eller de! Jeg vet ikke om noen institusjon der jeg har hørt så mye folkeprat som på Bredebygden. Man kan av og til lure hvordan folk i det hele tatt evner å kunne holde orden på alle disse navnene og folkene?

At det var mye folkeprat, bød på nye problemer for min del:

1. Skulle jeg interessere meg for det?
2. Hva var hensikten med å prate om folk som jeg ikke kjente til?
3. Ville jeg ha noe utbytte av det?

Jeg konkluderte ganske tidlig ovenfor meg selv, at dette var noe av det mest a-typiske, forbannede snakkeri jeg ikke evner å sette meg inn i. Det er fordi jeg ikke kjenner søstra til…mannen til….kona til….onkelen til…X!
Jeg kjenner ikke X, og jeg kunne sikkert ha kjent han/hun..men jeg kjenner ikke X! DERFOR…kjenner jeg ikke X…DERMED BASTA!

Og om jeg hadde kjent alle innbyggere mellom Vinstra og Otta…så hadde jeg i så fall trolig ikke en gang kjent meg selv lengre. For min del spiller det ikke en prikk om jeg kjenner 10 personer, 50… eller 500 personer mellom kommunegrensene Nord-Fron til Sel. Å skulle det være så himla viktig, så får en eller annen skrivekall der ute, skrive en tykk bok om nettopp det!

På rømmen

Ja, det var jeg som stakk! Hvorfor?
Vel, man får en del interessante opplevelser gjennom et slikt institusjonsopphold. For det første, får du mange råd som er så forenklede at du nesten ler av dem. Et av rådene er: Tenk positivt!
Javel..hm..tenke positivt…Hvordan? Sier man dette til en intellektuell person som meg, skaper jeg nye 5 spørsmål som:

1. Hva er positiv tenking?
2. Hva gjør den med deg?
3. Hva skal du ikke tenke hvis du bare skal tenke positivt?
4. Hvis tankesettet ditt er helautomatisert gjennom 10 år, hvordan skal du da vri dette til positiv tenking?
5. Hvordan tenke positivt i en nyhetsverden der 80% av nyhetsbildet er bare negativt?

I tillegg…behandling..hvilken behandling? Kognitiv terapi i form av intervjuer og samtaler? Det fungerte lite på meg. Jeg ble på en måte tappet, men det fylte seg opp igjen. I tillegg, var miljøet ved institusjonen en smule rart…og gammeldags. Det var ikke så veldig ungt, selv om vi unge tok oss en sykkeltur til tider, for “helsa sin skyld”.
Og når man ikke merker noen effekt av en “slags” behandling, så merkes ingenting. Det fører igjen til oppgitthet, og på ny til tanker om at “her blir man ikke tatt på alvor”.

Så ja, jeg rømte (av komplekse, sammensatte grunner). Det ble en fjelltur, det ble en tur gjennom “Kvam sentrum”, og så langs elvekanten av Lågen til Vinstra. Deretter rett hjem, så tilbake til Vintra Sentrum, og deretter til Politiet på Sødorptunet, der en knakende hyggelig sikkerhetsvakt hjalp meg. Det hele tok en dag.. jeg rømte, og gikk flere mil enn jeg har gjort på en god stund..til fots!

Ettertiden

I ettertid, ble dosen medisiner jeg går på økt og justert. Svært lite annet ble gjort, bortsett fra at jeg begynte å skrive en dagbok om mine tanker og følelser som jeg opplevde gjennom dagen. Mye av dette gikk på sosiale følelser og tanker rundt sosialitet. Når jeg ser tilbake på det, viser det bare den sosiale usikkerheten jeg hele tiden opplever i samværet med andre mennesker, uansett sted, tid eller situasjon. Denne sosiale usikkerheten er en av mine “uløste” problemer, og som har ført til at jeg har blitt deprimert og isolert meg. Flere ganger har jeg følt trang til å melde fravær, rett og slett på grunn av sosial usikkerhet.

Apatien er et nytt problem, sannsynligvis mest forårsaket av miljøet på Bredebygden. Jeg merker fortsatt en dårlig interesse, selv for ting jeg vanligvis har drevet med på fritiden alene. Apatien er derfor tilstede selv da, som om det jeg drev med før jeg ble psykisk syk, er blitt å regne som “kjedelig”.

Min tilstand er ikke psykotisk, og jeg regnes ikke som sinnssyk. Da hadde jeg trolig heller ikke fått et midlertidig botilbud av Nord-Fron Kommune, et tilbud jeg nyter her og nå (inntil videre).
Framtiden er ikke noe jeg ser voldsomt lyst på, og som jeg ikke analyserer eller vurderer fra dag til dag. I dag lever jeg i nået, og det er nået som hele tiden er i mitt fokus. Hvis jeg ikke fokuserer på nået, kan jeg lett miste fotfestet igjen og gli over i en traumatisk revy som jeg ikke har noe godt av. Den revyen, er den som skaper depresjoner, sinnsstemninger og søvnløse netter. Det er den onde sirkelen som jeg forsøker å holde meg unna, takket være medisiner og et hjelpeapparat rundt meg.

Slik går dagene…

Dette er vel ett av de mer pussige utrykkene vi bruker ovenfor hverandre som mennesker. Hva dette utrykket innebærer, kan fortolkes om og om igjen, til man blir gal av å tolke det.
For å sette en tykk strek over det hele, så finnes det ikke noe ta deg sammen. I og med at dette utrykket i seg selv skal foreslå en handling, og kan regnes som et kraftuttrykk, så vet man ikke hva som må gjøres for å ta seg sammen.«

Hvis man skal ta seg sammen, så ville man da måttet gå inn i et annet sinnsmodus, der en går tilbake til noe gammelt, eller noe andre kjenner deg som, eller har kjent deg som. Altså, hvis jeg var en annen person i fortid, så skal jeg liksom da vende tilbake til denne personligheten eller sinnsstemningen. På en måte tegner man et bilde av en normalprofil, der jeg er utifra andres syn å regne som normal. Vel…normalitet?

Det finnes ingen normalitet for ens eget sinn, sinnsstemning eller psyke. Man kan derfor ikke på denne måten, underbygge dette begrepet med å peke på en normaltilstand av en persons sinn eller mentale bilde.

Noen tror kanskje at det å fortelle en person med psykiske problemer  ta deg sammen, gir en effektiv helbredelse eller oppmuntring til noe bedre. Feil! Det bare forverrer, for det er til svært liten hjelp, og kan virke sårende.

The old folks (eller de eldre) av Norges befolkning, benytter gjerne uttalelser som:

Ta deg sammen!
Skjerp deg gutt!
Sånn er det bare!
Oppfør deg!

…og sikkert flere kraftuttrykk som de benytter i dagligtalen, eller forskjellige menneskelige forhold. Stort sett, er disse uttrykkene bare å regne som verbale varsler, gitt gjennom en dialog, med to parter. Varslet maner opp til en handling hos den andre parten, som man sier det til. Man ønsker å bero situasjonen, men det kan også føre til det motsatte: konfrontasjon og konflikt.

Men å si ta deg sammen til mennesker som ligger langt nede, har store livsproblemer eller fysiske problemer, er nok etter mitt syn å kreve for mye.