Lørdag ble jeg mitt livs største taper (stor nok i mine øyne). Jeg lot begeret renne over, og denne gangen alvorlig mye. Jeg gjorde det for å søke tilflukt i et nytt fengsel. Min nåværende straff er sonet ferdig, og jeg skal gravalvorlig sone en ny straff, forhåpentligvis et annet sted i et annet fengsel. Det kalde ytre her jeg bor, er så trykkende og pressende at jeg har mistet fotfestet for godt. Mitt hode er blitt et sant mareritt. Jeg har tanker, bilder og samtaler i meg som er fullstendig ute av kontroll. Av og til får jeg dundrende hodepine, og bryter sammen.

Det er vilt raseri der inne nå. Jeg kan ikke kontrollere det. På dette tidspunktet anser jeg meg selv som en moderat, farlig person. Den svært så kraftige følelsen av å gi faen i alt og alle, er nå så enorm at jeg ikke klarer å kontrollere den. Det førte til at jeg mistet besinnelsen…med svovelstikkene.

Jeg vet ikke hva som skjer etter dette. Uansett er jeg mottakelig for all hjelp som jeg kan få, enten det er støtte, penger eller omsorg…om ikke trøst, eller forståelse. Men, nå er jeg selvsagt i en skammens kammer, og innestengt i min egen mørke kjeller med små vinduer.

Rundt et sted ved huset, er det strekt sperrebånd som det står “Politi” på…så da vet du selv, at denne gangen, er det gravalvor – mens jeg bare føler skam, mens alt annet av livstanker og glede er fullstendig fraværende. Det er totalt DØDT! Jeg har aldri følt meg så tom som nå..ALDRI! Å få en annen til å forstå det, er å ordlegge seg med ordspill som jeg knapt nok evner å tenke frem (sette ord på).

Hvis ikke dette høres forferdelig ut, så er dette som jeg skriver nå, forferdelig nok for meg…og det er:

JEG HAR MISTET ANSVARSFØLELSEN FOR MITT EGET LIV

Jeg klarer ikke å ta ansvar for livet mitt lengre, økonomien, regningene eller de som ellers pliktes av meg. I ukene vil jeg sannsynligvis få inkassokrav som sikkert vil toppe seg hvis NAV avslår søknaden min om arbeidsavklaringspenger.

Vel, det med politi-båndene er sant…

(Ingen telefoner takk. Send meg gjerne tekstmelding, brev mm….men samtaler gjør meg usikker på meg selv og andre…husk at jeg ser for meg og ilegger tanker og rollemønstre i den personen som sitter på andre siden av røret – uten at den personen merker det. Hvorfor jeg gjør det, vet jeg ikke…men det skjer automatisk, og det skjer med tvang..og alt skjer i mitt hode. Det er på denne måten at hjernen min skaper et speilbilde av meg selv gjennom en annen person. Ja, det er så mye jeg har funnet ut selv, etter alle disse årene med det evindelige slitet.)

(Dette kan bli mitt siste blogginnlegg på en stund…Facebook-aktiviteten min blir nok også påvirket til en viss grad. )

Jeg har ikke snakket med mor. Hun er sikkert oppskakket og sjokkert. Det er også en del av meg..men den blir igjen påvirket av andre deler som dessverre dominerer for mye. Mitt hode er et kaotisk univers…du kan bare drømme om å stålkontrollere disse delene…for det er prikk umulig for min egen del – så sant ikke noen hjelper meg å bryte ut av dette hjernesirkuset for godt).

Vet ikke om jeg tørr å snakke med mor. Er redd det bare blir mer komplikasjoner, misforståelser og krangling. Jeg lar det heller være…for jeg er så stille mot mor lell…Hadde hun selv tatt iniativ til  å flytte fra her, så hadde vi kanskje hatt en bedre dialog vi to..jeg og mor…men det er stille som f**… (og jeg er den stilleste…for jeg har gitt faen…og det har bare blitt sånn dessverre).

P.S Jeg satte fyr på garasjen… den brant fullstendig ned med alt inventar. Det er ingen vits for meg å skape en løgn…så jeg skriver det rett ut: jeg er blitt pre-kriminell. Nei, gikk ikke noen liv tapt under brannen..og det skulle det heller ikke. For, jeg er ikke villig til å gå så langt at jeg hevder med på mennesker med vold, drap og den slags. Det som gikk opp i røyk, var nok verdt 150 000 kr… Blant annet gikk sommerdekkene til bilen min opp i røyk…så jeg vet snart ikke hva jeg skal med den bilen egentlig.. Mobbed-bilen til mor (tror) jeg gikk tapt..+ gressklipperen, en haug med opplagret ting og tang (som sikkert kunne vært kastet…men mor er så blå på sånt!). Så summa summarum..ble det bare materielle goder som gikk tapt. Jeg var ikke tilstede da flammene tok fatt…og rømte til Vågsøy (Vestlandet) og sov der i bilen i stiv til kraftig storm.

Vel..tviler dette havner på trykk i avisen. Uansett…skulle det gjøre det, så burde det også vært lagt ved en artikkel om hvorfor en mann på sine 30 år finner på noe sånt…å sette fyr på en garasje.. Jeg tviler på at journalisten ville fått med bakgrunnsstoffet…for da måtte de tatt det over to helsider (..)

Selv om dette er nok et eksempel der et enkeltmenneske saksøker de offentlige, er det en av de sakene som fikk gledelig utfall. Mannen får nesten en millioner kroner i erstatning, og Kristiansand kommune MÅ betale.
Det er på høy tid at den dommen inntraff. Men jeg blir ikke glad over å lese at saken måtte gå fra en rett til en annen…og der kommunen selv prøvde å anke. Jeg synes det er en uheldig oppførsel fra en offentlig tjenesteinstitusjon, som burde gå i seg selv.

Selv om denne skjermen jeg blogger foran, er siste stikk teknologi, gjør ikke det meg lykkelig. Det er tross alt bare en skjerm med små LED-krystaller.
Hva gir den meg? Et par timer underholdning om dagen, i form av nettsurfing, web-TV, film og spilling. Gjør det meg lykkelig?

At jeg er en som velger å se på samfunnet som en boks, der jeg er en gjenstand som skal passe i den boksen, får meg til å føle meg ulykkelig.   Alt for ofte, har jeg kjedet meg over menneskets moderne miljø. De små gledene, er borte. Selv jeg klarer ikke å fungere sammen med de gledene som andre prøver å dele med meg. Hver gang jeg skal oppsøke noe, må jeg ofre meg selv. Da ser jeg nok en gang et speilbilde – av hjem jeg er.

Så hvem er jeg? 

Et vandrende kjøttstykke med kvasiller av atomer som holdes sammen av en magisk kraft? Jeg lever jo, men hvorfor?
Hva gjør jeg her, i denne nåtiden?
Har jeg noen vei å følge?
Har jeg noen mål jeg skal nå?
Har jeg noen rolle? Hva er så den rollen?

Kanskje er jeg et unikum, men som tvilholder på å være nettopp det. Kanskje er jeg en mann fra framtiden, født litt for tidelig og i feil tid? Hva observerer jeg i dette rommet? Hva føler jeg?

Det spiller ingen rolle

Når ikke livet spiller noen rolle, eller har en verdi som jeg føler jeg passer inn i, blir kjedsomheten og ensomheten mine verdier. Jeg ligger alene, helt for meg selv, og blogger disse ord som statuerer nok et eksempel på et menneske som falt av toget – livets tog. Den skitne dynen, og lukten av uren kropp,  gjør meg ikke noe. Alt har sin lukt. Denne tilværelsen av et liv har sin lukt – en lukt av forråtnelse. Om jeg så kler meg opp, vasker meg og skifter tøy, gjør jeg det for å ikke plage andre med mine nese-stikkende dufter av svett mannfolk. Jeg svetter jo mye, særdeles på beina. Av og til lurer jeg på om vesken i meg blir påvirket av tyngdekraften og at føttene mine er lekk, men hva gjør nå det?

Spiller det noen rolle?

Menneskets naturlige dufter, har blitt til et kosmetisk parfymeri drevet av pengekraft og status. I dag kjøper man seg en kropp, gjerne gjennom kosmetiske operasjoner og velduftende parfymer. Så dårlig liker mennesket seg selv, at det må ty til erstatninger som egentlig ikke er å kalle naturlige. Det er kanskje ikke så rart, at det har blitt sånn. Noen lever i betongbyer med asfaltdekke, og ikke blant trær, gress og møkklagte jorder. At jeg bryr meg så veldig om hvordan andre dufter? Nei.. Jeg har aldri tatt det steget å be noen om å vaske seg, selv når lukta river i mine nesebor som om det skulle vært irsk whisky blandet med råtne egg.

Dog, når du har blitt mobbet i 9 år for dit utseende, din legning, din fasong, frisyren din og matpakka di og væremåten din, så gjør dette noe med deg. Du blir uhyre varsom. Du blir så varsom at du til slutt begynner å unngå situasjoner der du treffer andre mennesker. Slik ble jeg ensom, og slik ble jeg til den jeg er i dag – et nervevrak (som noen kaller det..uten at de helt selv skjønner hva den betegnelsen innebærer). Det innebærer et skadeskutt menneske, som har mistet livet på forhånd før det begynner å utforske dødens dal.

Dødens dal

Det høres sikkert rart ut, men jeg bor i en dal. I en dal som Gudbrandsdalen, har jeg merket meg en ting – menneskets apetitt etter å snakke om andre. Det er kanskje ikke så rat i småbebygde og tettbebygde strøk. Noen bor på gård, andre i boligfelt…og noen helt oppå fjellet. Uansett hvor de bor, blir de snakket om av en eller annen som må snakke om nettopp det – mennesker. I sånne samtaler får man høre litt av hvert. Det ene kan være sludder, det andre kan være oppdiktet tøv, og det tredje kan være fakta. Sånn lar man det gå, fra det ene samtalemnet til det andre. Fra den ene personen til det andre. Resultatet er at høyballen blir voldsomt stor – ting baller på seg.

Så hvem tror jeg at jeg er da, hvis jeg ser meg selv fra andre ukjente døler?

Vel, i mitt hode, sånn jeg ser meg selv fra andre, så er jeg en einstøing, bygdefjott, tulling, idiot..og et nervevrak. “Kjenner du til han som…” Ja, du gjør nok det. Du kjenner i alle fall nå til denne bloggen, og da kjenner du meg. Hvis du ikke kjenner meg, så vil andre fortelle deg hvem jeg er. Hvem jeg er, er da blitt andres bilder av meg, bilder jeg ikke kan forsvare meg mot. Skulle jeg forsvare meg, ville jeg blitt taus før jeg hadde fått begynt. Det er fordi jeg er tom for energi. Jeg har ingen mental forsvarsmekanisme, Mitt hode er min fiende nummer en, og svært få har klart å komme førsteplassen nær. Det er i så fall betryggende for min del, selv om jeg sliter med meg selv i en så stor grad at det ville gått utover andre, dersom jeg ballet andre inn i dette mentale, forvridde sirkuset.
Å forstå meg, blir som å gå seg vill i skogen. Mitt indre er et virvar av tankespinn, fantasi, drømmer og absurd virkelighetsforståelse som appellerer til få – kun de som ser samfunnet rundt seg med tilsvarende øyne.

For, mitt samfunnssyn, er et hatsk blikk på en menneskerase som er i ferd med å ruinere seg selv og sine. Vi tror at vi er på rett vei, men vi er på helt feil vei. I stedet for å ta et oppgjør med det, benekter vi det, later som og følger flokken – gjerne ledere. Gid om jeg hadde hatt energi til å lede meg selv til en tilstand der livet gir mening. Gid om jeg kunne føle en bris av tilfredshet enn undergang. Gid om jeg kunne se et annet bilde av livet, enn det bildet som har sveiset seg fast på hjernens barker. Gid om jeg kunne se at livet er ment for meg.

Men den gang ei. Jeg ser dødens dal, bunnen i det mørke. Jeg ser på livet etter døden som en befrielse, enn en bortgang. Utdyp det nærmere?

Vel.. Hvis dette er livet jeg opplever her og nå, så er det liv nummer 10 i rekken. Jeg har levd før, og jeg vil leve igjen etter døden. Skal man forstå det selv, bør en ta en tur ut i skogen å se naturens prosess, fra fødsel til død. Først da, vil man forstå at det er ikke slutt, etter et liv på denne planet. Derfor er dødens dal bare en prosess fylt av smerte. For noen er oppholdet i dødens dal kortvarig. For andre er det en langtekkelig evighet.

Så hvem er jeg egentlig?

Finnes det noe svar? Er svaret til for å opplyse, veilede eller gi meg en rolle i en suppe av mangfold? Hvis jeg er en del av det mangfoldet, ja hvor er da mangfoldet på vei? Skal man følge etter…eller skal man velge sin egen vei?
Min påvirkningskraft er nok mikroskopisk. Å formidle sitt eget unikum gjennom ord og tekst, blir som å flytte en kampestein ved å snakke til den. Jeg kan nemlig ikke stå for den veien flokken følger. At noen tror at den veien er bra for oss, gjør meg syk. Jeg har blitt syk av den verden jeg lever i. Samfunnet er for meg omgivelser jeg ikke forstår. Jeg søker nemlig ikke den kunstige lykken, det kunstige livet (rammet inn med glass utenpå). Jeg søker meg selv, og er på desperat jakt etter meg selv. Det er det eneste jeg vet om hvem jeg er nå.

Det er derfor kanskje ikke så rart at jeg har lyst til å gi faen i alt og alle…

De som tørr å ri mot stormen. De som tørr å gå andre veier når flokken leder an, er i mine øyne heroiske helter av den 3. verden. De er utbrytere. De er mennesker som ser andre verdier enn kunstige stimulanser som selges innpakket fra butikkhyller og store kjøpesentre. Det er disse menneskene jeg vil omgås med, for kanskje er det de som gir meg følelsen som svarer til meningen med livet. Dog..verden har blitt et kapitalistisk mysterium. Jeg er blitt frarøvet min frihet. I tillegg har jeg mistet min styrke..styrken som kanskje svakt skinner gjennom disse ordene, disse meningene og denne troen.

Da er det kanskje ikke så rart…at jeg visner som en døende blomst og ser ut mot dødens dal.

Min barndom, er som en sti i en mørk skog. Hva høstet jeg av livet, da jeg kom til jorden og så lyset for første gang?
Det skjedde den 21. april, 1981. Nok et menneske ble født inn i en håpløs verden fylt av kaos og mangfold, glede og sorg. Jeg var flink på skolen, inntil mine evner snudde livet mitt om. Denne helomvendingen fant sted under en skoletime, der faget var tegning.
En lærerinne holdt tegningene mine høyt hevet, forann hele klassen. Dette ble lagt merke til, mitt liv som barn og skoleelev ble forandret. Siden den gang, gikk livet utenfor skinner. Toget sporet av og jeg ble mobbet. Skoleveien ble et hinderløp av farer, mine evner ble få.

Ungdomskolen ble et mareritt. Resultatet viste seg på vitnemålet – beviset for et ødelagt liv. De små grå, ble erstattet med tanker som hamret løs på livsglede, selvbilde og motivasjon. Et portrett av meg selv ble til gjennom tanker som beskrev meg fra en annen. Selvbildet revnet. Min sosiale omgangskrets ble forminsket – jeg led en kald død i mitt sinn.

Det ble kalde blikk. Andres forståelse av meg, ble til misforståelser. De så alle rart på meg. Noen flirte, andre bare stirret. Denne ungdommen, som ikke sa noe som helst, ble baksnakket av andre når han ikke var tilstede. Mistrivselen ble desto større da drømmen brast: drømmen om å bli musiker. De små fingrene, kunne ikke spille flygeltangenter som de skulle. Læreren kjedet seg, han ville ikke, gadd ikke og orket ikke. Det ble til at den unge gutten svarte med det samme. Hvorfor skulle jeg bruke tid på denne mannen: en snau engelskmann som skulle gjøre unge musikere til talenter?

Tanker ble til smerte. De rev i magen, utløste sinne, fortvilelse og redsel. Håpløsheten var til å føle på. Omgivelsene responerte på handlingene. Hva en jeg gjorde, ble det til håpløshet og følelsen av tap. Å vinne tilbake det fortapte, ble til et kaldt selvmord. Langsomt ble mine menneskelige sider gjort til depresjoner fylt av angst, skam og hjelpeløshet.

Min far ble bitt av basillen. Hans ytre ble fremment. Far ble syk og enda sykere. Sinnet hans tordnet mot meg. Den elendige sønnen som jeg var, var brått blitt til en han ikke skjønte seg på. Jeg ble redd! Avstanden ble et faktum. Far var blitt en fremmed jeg ikke kunne forstå. Han var blitt en jeg unngikk å snakke med. Far ble så klart mer rasende. Sinnet kokte. Han slo mor og truet med det ene og det andre. Han skulle hjem, for han var ikke syk. Etter å ha lurt legene og sykepleirne trill rundt, kom han hjem i en taxi. Det luktet urin. Taxisjåføren var sinna. Mor fortvilte, mens jeg holdt meg for nesa. Han hadde nok en gang brukt sitt talent til å overtale sykehuspersonalet at han var frisk – noe han ikke var.

Ingen eller få trodde på oss. Vårt hjem skulle bli et pleiehjem. Mor kjempet en bitter og hard kamp. Far ble til slutt sendt på et aldersjhjem, men kom på besøk nå og da. Hver gang jeg besøkte ham, kjente jeg ikke ham igjen. Far var blitt en annen. Jeg gjorde avstand, og avstand ble det. Min far døde året 2006, året jeg fylte 25 år.

Avismann

Som menn ellers, skaffet jeg meg en bil og betalte lånet. Livet mitt dreide seg om avisdistribusjon – med privat bil. De små pengene jeg tjente, var nok til å dekke de utgiftene jeg hadde, men ikke til å forsørge meg med et nytt bosted. Med en lønn som ikke akkurat ga boligdrømmen vann på mølla, gikk pengene til andre ting, som eksempelvis datautstyr. Jeg ble en sosial nerd, også en flysimmer og spillutvikler, med alt for høye ambisjoner og mål. Jeg ble lagt merke til, til tross for mobbing og sjikane på nettfora fra anonyme nick (nettprofiler med klengenavn). Hvem var jeg egentlig? En mann med drømmer, eller en mann med for mye fantasi? Toget var ikke på skinnene denne gangen. Skinner ble til, ut av luft og intet. Fantasi var blitt til en lidelse – jeg fikk aldri fullført hva jeg påbegynte.

Mitt påbegynte studie høyskoleelev ble kortvarig. Fortsatt hang det over meg. Konsentrasjonen uteble. Tankene tok gangsynet fra meg og studiet ble et rent helvete. Etter 2 år ble det brått slutt. Jeg gav opp, nok et studium som skulle føre meg ut av håpløsheten. Ja dette var planen, men det ble ikke sånn.

Den unge mannen dro hjem og fortsatte å kjøre aviser som om ingenting hadde skjedd. Livet hjemme var som en dårlig reprise. En blå mor som ikke så alvorligheten i å ha en sønn som fløy på veggen, gjorde at hverdagen ble kald og vinteren lang. Å flytte var det ikke snakk om. Alt tar tid med mor, som om det ikke fantes råd.

Et par rømningsforsøk fant sted nå og da. Det siste fant sted sommeren 2011. Mannen som nå var 30. år, forsøkte nok en gang å flykte fra seg selv. Hva rømte han fra? Var det virkelig seg selv? Var dette et rømningsforsøk?

Han dro hjem igjen etter et par dager. Det bar over Skagerakk i høye bølger, på et skip fylt av middelklasseluksus. Han kjørte hjem fra Larvik, etter å ha fortumlet seg på noen danske strender i håp om at noen skulle befri ham fra den bitterheten og galskapen han opplevde hjemme hver dag. Ingen kom. Ingen… Redningsmannen, eller redningskvinnen…dukket ikke opp. Han fikk ikke et nytt hjem, en ny start eller et nytt liv. Han eide ikke krefter til å starte på ny, på et annet sted, med andre omgivelser. Jeg dro hjem..hjem til Vinstra.

Et stykke livsglede

Livsgleden forsvant brått da nære venner ble tause. Det ble stille og kaldt.
Jeg ble overlatt til meg selv, undrende over det som skjedde, hva nå enn det var for noe? Det ble bare brått slutt. Kontakten forsvant, bestevenn ble til ukjent. Livet ble en smule ensomt. Senere ble det dødt. Livsgleden var borte. Hatet snek seg inn sammen med ensomheten. Hvorfor skulle jeg bli overlatt til meg selv? Hvorfor ble du så stille? Hvem ba deg om å gjøre dette mot meg?

Ingen respons. Null svar. Intet ord ble vekslet. Full tysnad.

Vennskap ble til ensomhet – en grufull og tung ensomhet. Det kalde nabolag, ble til en iskrystall med knivskarpe kanter. Vennskapet var over, så var nesten livet. Nok en gang skulle tapet rive meg i filler. Nok en gang skulle jeg råtne i mitt eget indre og drepe håpet om et bedre liv. Nok en gang skulle jeg se meg selv i speilet og la meg rive med i ensomheten og depresjonens kalde mørke. Livsgleden var borte. En dag var som sort kull, uspiselig og råttent. Å treffe mennesker var å se seg selv i speilet hver gang. Redd ble jeg av å tre inn i grupper eller forsamlinger. Redd ble jeg av å se andres blikk, stirrende, forunderlige blikk – akkurat som de så gjennom meg. Hver gang jeg oppsøkte mennesker, satt jeg igjen med dialoger som aldri fant sted. Jeg snakket til meg selv, og så meg selv fra dem. Hvem ville vel omgå en slik en som meg?

Fengselsfugl

Mitt liv er et tomt rom. Alt jeg eier, eier jeg nå. Alt jeg kunne hatt, får jeg ikke, fordi jeg bor i et fengsel. Mitt liv er som et kaldt isøde, fylt av snø og kulde. Varmen er borte – ilden er død. Hvem kan leve slik?
Mitt håp er å starte på nytt. Det nye er ikke til å temme. Banken er en blå mor som ikke ser kulden. Hun lever i påvente av en ny tragedie – en tragedie som betyr tapet av nok et familiemedlem: tapet av en sønn. Da kan kun fortsette med hva hun gjør: å sørge, sørge over alt og alle. Flink er hun, som sørger, men sørger forgjeves. En slik sorg skaper et fengsel – livets fengsel. Hennes sorg er mitt fengsel, for jeg vil aldri kunne bryte ut. Mitt liv er fortapt fordi mor vil leve kaldt, ensomt og alene. Det er hennes valg. Velger jeg noe annet, blir jeg etterlyst og forhørt av folk som bare formidler selvhjelp, men aldri gir meg et nytt bosted.

Uten et nytt bosted, finnes det ingen start. Å leve på denne kalde plats, er å leve i et fengsel. De ytre vegger er frosset til rim. Ingen besøker oss – sjelden en gang. Da vil de aldri heller forstå, som familie, hvordan denne mannen, som skriver disse sanne ord, virkelig opplever livet nær sin mor. Min selvstendighet er som knust glass. Min evne til å ta vare på meg selv, er blitt et tap som nå føles sterkere enn noen gang. Min tro på et liv, er blitt til en tro på døden.

Hvem kan redde meg i en verden som formidler selvhjelp? Bare jeg kan ligge å drømme om dette timesvis, og la tankene slukke den, akkurat som de har slukket meg. Jeg brenner ikke lengre, og har blitt en vissen og hatefull flamme, en tidsinnstilt bombe som kan gåav når som helst. Mitt ytre vil ikke vise dette, for i meg pågår det en kamp – en krig. Denne krigen vil vare til livet begynner på nytt. Skjer det ikke, ja så er døden min siste stasjon. Toget sporet av for lenge siden. Toget har ingen skinner å følge.

Hjelpeløs

Hjelpeløsheten jeg bærer, er som 10 tonn bly på en skulder. Livet mitt er ødelagt. Livet mitt er håpløst. Livet er borte – de henger i tynne tråder. Den elendighet andre måtte bære, er sikkert større en min. Felles for oss alle, er at denne elendigheten er vår skjebne og et resultat av et samfunn som løper for fort. Å bli en taper, er som å bli forlatt av andre. Den hjelpende hånden, må du oppsøke selv. Livets goder, har blitt livets strevsomheter. Jeg vil aldri få ett nytt bosted eller en ny start, med den elendigheten jeg har blitt utsatt for. Å be om hjelp, blir som å betale.

Det kalde samfunn har ennå ikke lært – hvordan det føles å bli bortglemt.

(slutt)