Hvem er jeg?

Om du hadde sett meg hjemme bak skjermen jeg blogger foran nå, så hadde du kanskje reagert med redsel, sinne eller fortvilelse.
I mitt rom (en hytte) full av gjenstander som ligger hulter i bulter fra en oppussing jeg ikke fikk fullført, ligger klærne på gulvet blant to sure sokker og julebrusflasker. Malingen som ble brukt til å pusse opp før jul, står forlatt i bøtter i en krok.

Selv om denne skjermen jeg blogger foran, er siste stikk teknologi, gjør ikke det meg lykkelig. Det er tross alt bare en skjerm med små LED-krystaller.
Hva gir den meg? Et par timer underholdning om dagen, i form av nettsurfing, web-TV, film og spilling. Gjør det meg lykkelig?

At jeg er en som velger å se på samfunnet som en boks, der jeg er en gjenstand som skal passe i den boksen, får meg til å føle meg ulykkelig.   Alt for ofte, har jeg kjedet meg over menneskets moderne miljø. De små gledene, er borte. Selv jeg klarer ikke å fungere sammen med de gledene som andre prøver å dele med meg. Hver gang jeg skal oppsøke noe, må jeg ofre meg selv. Da ser jeg nok en gang et speilbilde – av hjem jeg er.

Så hvem er jeg? 

Et vandrende kjøttstykke med kvasiller av atomer som holdes sammen av en magisk kraft? Jeg lever jo, men hvorfor?
Hva gjør jeg her, i denne nåtiden?
Har jeg noen vei å følge?
Har jeg noen mål jeg skal nå?
Har jeg noen rolle? Hva er så den rollen?

Kanskje er jeg et unikum, men som tvilholder på å være nettopp det. Kanskje er jeg en mann fra framtiden, født litt for tidelig og i feil tid? Hva observerer jeg i dette rommet? Hva føler jeg?

Det spiller ingen rolle

Når ikke livet spiller noen rolle, eller har en verdi som jeg føler jeg passer inn i, blir kjedsomheten og ensomheten mine verdier. Jeg ligger alene, helt for meg selv, og blogger disse ord som statuerer nok et eksempel på et menneske som falt av toget – livets tog. Den skitne dynen, og lukten av uren kropp,  gjør meg ikke noe. Alt har sin lukt. Denne tilværelsen av et liv har sin lukt – en lukt av forråtnelse. Om jeg så kler meg opp, vasker meg og skifter tøy, gjør jeg det for å ikke plage andre med mine nese-stikkende dufter av svett mannfolk. Jeg svetter jo mye, særdeles på beina. Av og til lurer jeg på om vesken i meg blir påvirket av tyngdekraften og at føttene mine er lekk, men hva gjør nå det?

Spiller det noen rolle?

Menneskets naturlige dufter, har blitt til et kosmetisk parfymeri drevet av pengekraft og status. I dag kjøper man seg en kropp, gjerne gjennom kosmetiske operasjoner og velduftende parfymer. Så dårlig liker mennesket seg selv, at det må ty til erstatninger som egentlig ikke er å kalle naturlige. Det er kanskje ikke så rart, at det har blitt sånn. Noen lever i betongbyer med asfaltdekke, og ikke blant trær, gress og møkklagte jorder. At jeg bryr meg så veldig om hvordan andre dufter? Nei.. Jeg har aldri tatt det steget å be noen om å vaske seg, selv når lukta river i mine nesebor som om det skulle vært irsk whisky blandet med råtne egg.

Dog, når du har blitt mobbet i 9 år for dit utseende, din legning, din fasong, frisyren din og matpakka di og væremåten din, så gjør dette noe med deg. Du blir uhyre varsom. Du blir så varsom at du til slutt begynner å unngå situasjoner der du treffer andre mennesker. Slik ble jeg ensom, og slik ble jeg til den jeg er i dag – et nervevrak (som noen kaller det..uten at de helt selv skjønner hva den betegnelsen innebærer). Det innebærer et skadeskutt menneske, som har mistet livet på forhånd før det begynner å utforske dødens dal.

Dødens dal

Det høres sikkert rart ut, men jeg bor i en dal. I en dal som Gudbrandsdalen, har jeg merket meg en ting – menneskets apetitt etter å snakke om andre. Det er kanskje ikke så rat i småbebygde og tettbebygde strøk. Noen bor på gård, andre i boligfelt…og noen helt oppå fjellet. Uansett hvor de bor, blir de snakket om av en eller annen som må snakke om nettopp det – mennesker. I sånne samtaler får man høre litt av hvert. Det ene kan være sludder, det andre kan være oppdiktet tøv, og det tredje kan være fakta. Sånn lar man det gå, fra det ene samtalemnet til det andre. Fra den ene personen til det andre. Resultatet er at høyballen blir voldsomt stor – ting baller på seg.

Så hvem tror jeg at jeg er da, hvis jeg ser meg selv fra andre ukjente døler?

Vel, i mitt hode, sånn jeg ser meg selv fra andre, så er jeg en einstøing, bygdefjott, tulling, idiot..og et nervevrak. “Kjenner du til han som…” Ja, du gjør nok det. Du kjenner i alle fall nå til denne bloggen, og da kjenner du meg. Hvis du ikke kjenner meg, så vil andre fortelle deg hvem jeg er. Hvem jeg er, er da blitt andres bilder av meg, bilder jeg ikke kan forsvare meg mot. Skulle jeg forsvare meg, ville jeg blitt taus før jeg hadde fått begynt. Det er fordi jeg er tom for energi. Jeg har ingen mental forsvarsmekanisme, Mitt hode er min fiende nummer en, og svært få har klart å komme førsteplassen nær. Det er i så fall betryggende for min del, selv om jeg sliter med meg selv i en så stor grad at det ville gått utover andre, dersom jeg ballet andre inn i dette mentale, forvridde sirkuset.
Å forstå meg, blir som å gå seg vill i skogen. Mitt indre er et virvar av tankespinn, fantasi, drømmer og absurd virkelighetsforståelse som appellerer til få – kun de som ser samfunnet rundt seg med tilsvarende øyne.

For, mitt samfunnssyn, er et hatsk blikk på en menneskerase som er i ferd med å ruinere seg selv og sine. Vi tror at vi er på rett vei, men vi er på helt feil vei. I stedet for å ta et oppgjør med det, benekter vi det, later som og følger flokken – gjerne ledere. Gid om jeg hadde hatt energi til å lede meg selv til en tilstand der livet gir mening. Gid om jeg kunne føle en bris av tilfredshet enn undergang. Gid om jeg kunne se et annet bilde av livet, enn det bildet som har sveiset seg fast på hjernens barker. Gid om jeg kunne se at livet er ment for meg.

Men den gang ei. Jeg ser dødens dal, bunnen i det mørke. Jeg ser på livet etter døden som en befrielse, enn en bortgang. Utdyp det nærmere?

Vel.. Hvis dette er livet jeg opplever her og nå, så er det liv nummer 10 i rekken. Jeg har levd før, og jeg vil leve igjen etter døden. Skal man forstå det selv, bør en ta en tur ut i skogen å se naturens prosess, fra fødsel til død. Først da, vil man forstå at det er ikke slutt, etter et liv på denne planet. Derfor er dødens dal bare en prosess fylt av smerte. For noen er oppholdet i dødens dal kortvarig. For andre er det en langtekkelig evighet.

Så hvem er jeg egentlig?

Finnes det noe svar? Er svaret til for å opplyse, veilede eller gi meg en rolle i en suppe av mangfold? Hvis jeg er en del av det mangfoldet, ja hvor er da mangfoldet på vei? Skal man følge etter…eller skal man velge sin egen vei?
Min påvirkningskraft er nok mikroskopisk. Å formidle sitt eget unikum gjennom ord og tekst, blir som å flytte en kampestein ved å snakke til den. Jeg kan nemlig ikke stå for den veien flokken følger. At noen tror at den veien er bra for oss, gjør meg syk. Jeg har blitt syk av den verden jeg lever i. Samfunnet er for meg omgivelser jeg ikke forstår. Jeg søker nemlig ikke den kunstige lykken, det kunstige livet (rammet inn med glass utenpå). Jeg søker meg selv, og er på desperat jakt etter meg selv. Det er det eneste jeg vet om hvem jeg er nå.

Det er derfor kanskje ikke så rart at jeg har lyst til å gi faen i alt og alle…

De som tørr å ri mot stormen. De som tørr å gå andre veier når flokken leder an, er i mine øyne heroiske helter av den 3. verden. De er utbrytere. De er mennesker som ser andre verdier enn kunstige stimulanser som selges innpakket fra butikkhyller og store kjøpesentre. Det er disse menneskene jeg vil omgås med, for kanskje er det de som gir meg følelsen som svarer til meningen med livet. Dog..verden har blitt et kapitalistisk mysterium. Jeg er blitt frarøvet min frihet. I tillegg har jeg mistet min styrke..styrken som kanskje svakt skinner gjennom disse ordene, disse meningene og denne troen.

Da er det kanskje ikke så rart…at jeg visner som en døende blomst og ser ut mot dødens dal.