Tatt av dage
Min barndom, er som en sti i en mørk skog. Hva høstet jeg av livet, da jeg kom til jorden og så lyset for første gang?
Det skjedde den 21. april, 1981. Nok et menneske ble født inn i en håpløs verden fylt av kaos og mangfold, glede og sorg. Jeg var flink på skolen, inntil mine evner snudde livet mitt om. Denne helomvendingen fant sted under en skoletime, der faget var tegning.
En lærerinne holdt tegningene mine høyt hevet, forann hele klassen. Dette ble lagt merke til, mitt liv som barn og skoleelev ble forandret. Siden den gang, gikk livet utenfor skinner. Toget sporet av og jeg ble mobbet. Skoleveien ble et hinderløp av farer, mine evner ble få.
Ungdomskolen ble et mareritt. Resultatet viste seg på vitnemålet – beviset for et ødelagt liv. De små grå, ble erstattet med tanker som hamret løs på livsglede, selvbilde og motivasjon. Et portrett av meg selv ble til gjennom tanker som beskrev meg fra en annen. Selvbildet revnet. Min sosiale omgangskrets ble forminsket – jeg led en kald død i mitt sinn.
Det ble kalde blikk. Andres forståelse av meg, ble til misforståelser. De så alle rart på meg. Noen flirte, andre bare stirret. Denne ungdommen, som ikke sa noe som helst, ble baksnakket av andre når han ikke var tilstede. Mistrivselen ble desto større da drømmen brast: drømmen om å bli musiker. De små fingrene, kunne ikke spille flygeltangenter som de skulle. Læreren kjedet seg, han ville ikke, gadd ikke og orket ikke. Det ble til at den unge gutten svarte med det samme. Hvorfor skulle jeg bruke tid på denne mannen: en snau engelskmann som skulle gjøre unge musikere til talenter?
Tanker ble til smerte. De rev i magen, utløste sinne, fortvilelse og redsel. Håpløsheten var til å føle på. Omgivelsene responerte på handlingene. Hva en jeg gjorde, ble det til håpløshet og følelsen av tap. Å vinne tilbake det fortapte, ble til et kaldt selvmord. Langsomt ble mine menneskelige sider gjort til depresjoner fylt av angst, skam og hjelpeløshet.
Min far ble bitt av basillen. Hans ytre ble fremment. Far ble syk og enda sykere. Sinnet hans tordnet mot meg. Den elendige sønnen som jeg var, var brått blitt til en han ikke skjønte seg på. Jeg ble redd! Avstanden ble et faktum. Far var blitt en fremmed jeg ikke kunne forstå. Han var blitt en jeg unngikk å snakke med. Far ble så klart mer rasende. Sinnet kokte. Han slo mor og truet med det ene og det andre. Han skulle hjem, for han var ikke syk. Etter å ha lurt legene og sykepleirne trill rundt, kom han hjem i en taxi. Det luktet urin. Taxisjåføren var sinna. Mor fortvilte, mens jeg holdt meg for nesa. Han hadde nok en gang brukt sitt talent til å overtale sykehuspersonalet at han var frisk – noe han ikke var.
Ingen eller få trodde på oss. Vårt hjem skulle bli et pleiehjem. Mor kjempet en bitter og hard kamp. Far ble til slutt sendt på et aldersjhjem, men kom på besøk nå og da. Hver gang jeg besøkte ham, kjente jeg ikke ham igjen. Far var blitt en annen. Jeg gjorde avstand, og avstand ble det. Min far døde året 2006, året jeg fylte 25 år.
Avismann
Som menn ellers, skaffet jeg meg en bil og betalte lånet. Livet mitt dreide seg om avisdistribusjon – med privat bil. De små pengene jeg tjente, var nok til å dekke de utgiftene jeg hadde, men ikke til å forsørge meg med et nytt bosted. Med en lønn som ikke akkurat ga boligdrømmen vann på mølla, gikk pengene til andre ting, som eksempelvis datautstyr. Jeg ble en sosial nerd, også en flysimmer og spillutvikler, med alt for høye ambisjoner og mål. Jeg ble lagt merke til, til tross for mobbing og sjikane på nettfora fra anonyme nick (nettprofiler med klengenavn). Hvem var jeg egentlig? En mann med drømmer, eller en mann med for mye fantasi? Toget var ikke på skinnene denne gangen. Skinner ble til, ut av luft og intet. Fantasi var blitt til en lidelse – jeg fikk aldri fullført hva jeg påbegynte.
Mitt påbegynte studie høyskoleelev ble kortvarig. Fortsatt hang det over meg. Konsentrasjonen uteble. Tankene tok gangsynet fra meg og studiet ble et rent helvete. Etter 2 år ble det brått slutt. Jeg gav opp, nok et studium som skulle føre meg ut av håpløsheten. Ja dette var planen, men det ble ikke sånn.
Den unge mannen dro hjem og fortsatte å kjøre aviser som om ingenting hadde skjedd. Livet hjemme var som en dårlig reprise. En blå mor som ikke så alvorligheten i å ha en sønn som fløy på veggen, gjorde at hverdagen ble kald og vinteren lang. Å flytte var det ikke snakk om. Alt tar tid med mor, som om det ikke fantes råd.
Et par rømningsforsøk fant sted nå og da. Det siste fant sted sommeren 2011. Mannen som nå var 30. år, forsøkte nok en gang å flykte fra seg selv. Hva rømte han fra? Var det virkelig seg selv? Var dette et rømningsforsøk?
Han dro hjem igjen etter et par dager. Det bar over Skagerakk i høye bølger, på et skip fylt av middelklasseluksus. Han kjørte hjem fra Larvik, etter å ha fortumlet seg på noen danske strender i håp om at noen skulle befri ham fra den bitterheten og galskapen han opplevde hjemme hver dag. Ingen kom. Ingen… Redningsmannen, eller redningskvinnen…dukket ikke opp. Han fikk ikke et nytt hjem, en ny start eller et nytt liv. Han eide ikke krefter til å starte på ny, på et annet sted, med andre omgivelser. Jeg dro hjem..hjem til Vinstra.
Et stykke livsglede
Livsgleden forsvant brått da nære venner ble tause. Det ble stille og kaldt.
Jeg ble overlatt til meg selv, undrende over det som skjedde, hva nå enn det var for noe? Det ble bare brått slutt. Kontakten forsvant, bestevenn ble til ukjent. Livet ble en smule ensomt. Senere ble det dødt. Livsgleden var borte. Hatet snek seg inn sammen med ensomheten. Hvorfor skulle jeg bli overlatt til meg selv? Hvorfor ble du så stille? Hvem ba deg om å gjøre dette mot meg?
Ingen respons. Null svar. Intet ord ble vekslet. Full tysnad.
Vennskap ble til ensomhet – en grufull og tung ensomhet. Det kalde nabolag, ble til en iskrystall med knivskarpe kanter. Vennskapet var over, så var nesten livet. Nok en gang skulle tapet rive meg i filler. Nok en gang skulle jeg råtne i mitt eget indre og drepe håpet om et bedre liv. Nok en gang skulle jeg se meg selv i speilet og la meg rive med i ensomheten og depresjonens kalde mørke. Livsgleden var borte. En dag var som sort kull, uspiselig og råttent. Å treffe mennesker var å se seg selv i speilet hver gang. Redd ble jeg av å tre inn i grupper eller forsamlinger. Redd ble jeg av å se andres blikk, stirrende, forunderlige blikk – akkurat som de så gjennom meg. Hver gang jeg oppsøkte mennesker, satt jeg igjen med dialoger som aldri fant sted. Jeg snakket til meg selv, og så meg selv fra dem. Hvem ville vel omgå en slik en som meg?
Fengselsfugl
Mitt liv er et tomt rom. Alt jeg eier, eier jeg nå. Alt jeg kunne hatt, får jeg ikke, fordi jeg bor i et fengsel. Mitt liv er som et kaldt isøde, fylt av snø og kulde. Varmen er borte – ilden er død. Hvem kan leve slik?
Mitt håp er å starte på nytt. Det nye er ikke til å temme. Banken er en blå mor som ikke ser kulden. Hun lever i påvente av en ny tragedie – en tragedie som betyr tapet av nok et familiemedlem: tapet av en sønn. Da kan kun fortsette med hva hun gjør: å sørge, sørge over alt og alle. Flink er hun, som sørger, men sørger forgjeves. En slik sorg skaper et fengsel – livets fengsel. Hennes sorg er mitt fengsel, for jeg vil aldri kunne bryte ut. Mitt liv er fortapt fordi mor vil leve kaldt, ensomt og alene. Det er hennes valg. Velger jeg noe annet, blir jeg etterlyst og forhørt av folk som bare formidler selvhjelp, men aldri gir meg et nytt bosted.
Uten et nytt bosted, finnes det ingen start. Å leve på denne kalde plats, er å leve i et fengsel. De ytre vegger er frosset til rim. Ingen besøker oss – sjelden en gang. Da vil de aldri heller forstå, som familie, hvordan denne mannen, som skriver disse sanne ord, virkelig opplever livet nær sin mor. Min selvstendighet er som knust glass. Min evne til å ta vare på meg selv, er blitt et tap som nå føles sterkere enn noen gang. Min tro på et liv, er blitt til en tro på døden.
Hvem kan redde meg i en verden som formidler selvhjelp? Bare jeg kan ligge å drømme om dette timesvis, og la tankene slukke den, akkurat som de har slukket meg. Jeg brenner ikke lengre, og har blitt en vissen og hatefull flamme, en tidsinnstilt bombe som kan gåav når som helst. Mitt ytre vil ikke vise dette, for i meg pågår det en kamp – en krig. Denne krigen vil vare til livet begynner på nytt. Skjer det ikke, ja så er døden min siste stasjon. Toget sporet av for lenge siden. Toget har ingen skinner å følge.
Hjelpeløs
Hjelpeløsheten jeg bærer, er som 10 tonn bly på en skulder. Livet mitt er ødelagt. Livet mitt er håpløst. Livet er borte – de henger i tynne tråder. Den elendighet andre måtte bære, er sikkert større en min. Felles for oss alle, er at denne elendigheten er vår skjebne og et resultat av et samfunn som løper for fort. Å bli en taper, er som å bli forlatt av andre. Den hjelpende hånden, må du oppsøke selv. Livets goder, har blitt livets strevsomheter. Jeg vil aldri få ett nytt bosted eller en ny start, med den elendigheten jeg har blitt utsatt for. Å be om hjelp, blir som å betale.
Det kalde samfunn har ennå ikke lært – hvordan det føles å bli bortglemt.
(slutt)